Kultur & Historie Planter i Geiranger
Floraen i Verdensarv-området Geiranger har mye å by på, så vel for vanlige gjester fra nært og fjernt som for de spesielt interesserte. I landskapsvernområdet finner vi for det meste granitt og gneis som gir en karrig, kalkfattig grobunn. Enkelte steder der det er skifer, kalk eller olivin, overrasker med et stort mangfold av planter. Rik flora finner vi også på rasmark og sørvendte berg. Vegetasjonssonene strekker seg fra et lite innslag av kystflora ytterst i fjorden til høyalpin sone på fjelltoppene. I sørvendte skråninger finner vi edellauvskogen med varmekrevende vekster. På slåttengene langs veien kan vi se store mengder av rød jonsokblom, soleie og skogstorkenebb. På tørre rabber lyser blåklokker og engtjæreblom imot oss. Langs grøftekanten ser vi ryllik, perikum og geitrams. Høystaudene, som revebjelle ut mot kysten og tyrihjelm innerst i fjorden, fanger vårt blikk, og på fuktige steder kjenner vi lukten av vendelrot. I myrene finner vi orkideer, multe og myrull mellom mange forkjellige mosearter. Blandingsskogen trekker seg fra fjorden og til ca 850 m.o.h. Her vokser mest bjørk, or og selje sammen med enkelte bartrær. I skogen finner vi et mangfold av sopparter, blant dem noen få som kan spises. I lavalpin sone er bakken dekt av krypende busker som fjellbjørk, lyng og krekling. I høyalpin sone trer stein og blokkmark fram. Dette er mosens og lavens rike; bare på de beste stedene kan høyerestående planter klamre seg fast og trosse vind, snø og kulde. | |
Den vokser i sørvendte lier som varmes godt av solen om sommeren. Her finner vi varmekrevende planter som til dels er sjeldne i Norge. Derfor er slike områder ofte vernet.
Av trær nevnes her hassel, alm og ask. Enkelte steder ser man også lønn, et tre som ikke er hjemmehørende på Vestlandet. Platanlønn har spredt seg fra hagene og er blitt en sann plage i mange skoger.
Enger som ikke blir gjødslet med kunstgjødsel har et rikt mangfold av planter. Artssammensetningen er avhengig av om enga er solrik eller skyggefull, fuktig eller tørr.
Det største mangfoldet finner vi på de gamle slåttengene til fjordgårdene, en biotop som er i ferd med å forsvinne i det skogen tar over. Her finnes blant annet flere orkidéarter.
På næringsrike, ofte fuktige steder under tregrensen finner vi forskjellige høye stauder slik som tyrihjelm, kvann og vendelrot.
Stadig færre gårder er i drift, tallet på beitedyr har sunket kraftig siden krigen.
Før holdt slått og beitegang av kyr, sauer og særlig geiter landskapet åpent; skog og kratt hadde ingen sjanser. Nå har skogen begynt å gjenerobre engene som tidligere generasjoner ryddet med handmakt under ubeskrivelige anstrengelser. Dermed er kulturlandskapet i ferd med å forsvinne.
I gode år finner man svært mye matsopp i vestnorske skoger. I Verdensarv-området er det registrert et stort mangfold av sopp, til og med utrydningstruede arter som fiolett greinkøllesopp og svartdogga vokssopp. Det er så langt ikke funnet giftige arter av rørsopp i området, men ikke alle rørsopper er spiselige for det. Gallerørsoppen for eksempel smaker svært vondt, pepperrørsopp og seig kusopp bærer sine navn med rett.
Det advares på det sterkeste mot å spise sopp som man ikke er absolutt sikker på.
"Alle sopper er spiselige, men noen av dem bare en gang!"
Her finnes fem av de seks såkalt sikre soppene. Sikker betyr at de vanskelig kan forveksles med giftige arter dersom man har øynene med seg og bruker dem. Dersom du aldri har plukket sopp bør du ha med deg noen som kan sopp eller få alt kontrollert av soppkontrollen (Mattilsynet). Rødskrubb til venstre
På grunn av store nedbørsmengder (over 1500mm i året) finner vi myrer til og med i bratte skråninger. Plantesamfunnet i myrene er ganske fattig, kun få arter kan overleve med "føttene" i vann. Likevel er det en del interessant å finne dersom man gjør seg bryet med å forlate bilen og bøye seg litt ned.
For eksempel kjøttetende planter som soldogg og tettegras.
Den lavalpine sonen strekker seg fra skoggrensen til ca tusen meters høyde. Plantedekket er sammenhengende, vi finner lyngarter, blåbær og lave busker som fjellbjørk, ullvier og fjelleiner.
I den høyalpine sonen er ikke vegetasjonen lenger sammenhengende.
Plantene står enkeltvis eller i små grupper. Rødsildre, fjellsmelle, rosenrot og reinrose kan forekomme i over 2000 meters høyde. De plantene som likevel vokser aller høyest er lav og mosearter.
Ellers dominerer stein og blokkmark, snø, isbreer, vind og kulde i denne sonen. Jordsmonnet er dårlig og tørt i høyden, og bare de mest hardføre plantene overlever. Her i Geiranger finner vi den høyalpine sonen fra ca 1000m og oppover. Rypebær, krekling og reinlav (kan snues 90 grader mot klokken om ønskelig)
Den første organismen som slår seg ned på naken stein etter istider, etter steinras og menneskelige inngrep i naturen er lavartene. Lav er ingen plante, det er en symbiose, et samliv til felles nytte, mellom en sopp og en alge. Soppen står for struktur og vannforsyning, mens algen lager næring for begge ved hjelp av fotosyntese. Det finnes tre forskjellig grupper lav: skorpelav, bladlav og busklav. Skorpelav vokser så tett inntil steinen eller stammen at den er vanskelig å løsne. Bladlav sitter løst og har tydelig forskjellig over- og underside. Busklav, som for eksempel reinlav, vokser opprett eller hengende og har ingen forskjell mellom over- og underside.
Lav er en pionerplante. Først når lav har vokst på stedet i mange, mange år er det blitt nok organisk material for mose å vokse på. Og først når mose har vokst der i mange år og laget humus, kan høyerestående planter slå seg ned. Først kom graset, så lyngplanter, og til sist trær som bjørk, furu og einer. Slik ble landet gradvis grønt igjen etter siste istid. Skorpelav
En plante vi finner i loddrette fjellvegger og veiskjæringer er fjelldronningen eller bergfrue (Saxifraga cotyledon), fylkesblomsten for Møre og Romsdal. Den er toårig. Første året danner den en bladrosett som ser ut til å vokse fram fra den nakne steinen, andre året vokser det fram en forgrenet stilk med mange hvite blomster. Etter frøsetting dør planten. Bergfrue
Et ofte stilt spørsmål er: Hva heter treet som er plantet langs kaia i Geiranger?
Det er svensk asal (Sorbus intermedia), en slektning av rogn.
Tekst og bilder: Heide Kvaløy, Stranda
